::hovedsiden ::observasjoner ::galleri ::nyheter ::sjeldenhetskomiteén
::lokaliteter ::mailingliste ::linker ::kontakt

Hardangervidda i Eidfjord kommune

Hardangervidda er Europas største høyfjellsplatå, hovedsakelig beliggende mellom 1000 og 1400 m o.h. Områdene i Hordaland som tradisjonelt er mest besøkt av ornitologer dekker omlag 150 - 200 kvadratkilometer, og ligger mellom riksvei 7 i nord og Nordmannslågen i sør, Langavassmyrene i vest og fylkesgrensa mot Buskerud i øst. Innenfor dette området finnes et flatt, viddepreget og frodig høyfjellandskap. Nord for riksvegen er terrenget mer goldt, men ikke mindre spektakulært, med kort avstand til isbreen Hardangerjøkulen.

Foto: Frode Falkenberg

Området er det eneste fugleområdet i Hordaland som er inkludert på en liste over viktige fugleområder i Europa (såkalte Important Bird Areas; IBAs). Årsaken er først og fremst områdets betydning for hekkende dobbeltbekkasin, jaktfalk, heilo og boltit. Store deler av området har dessuten status enten som nasjonalpark, landskapsvernområde eller naturreservat med fuglelivsfredning (deler av Bjoreidalen).

Noen lokaliteter utmerker seg med et spesielt interessant fugleliv. Langavassmyrene og området rundt Tinnhølen og Bakkatjørnene har størst mangfold av våtmarksfugler, sammen med deler av Bjoreidalen. I Bjoreidalen finner en dessuten mer frodig vegetasjon av vier og dvergbjørk enn de fleste andre steder på denne delen av vidda, og dette gjenspeiles i fuglelivet.

Artene
Blant de vanligste artene på vidda hører lirype, fjellrype, heilo, myrsnipe, steinskvett, heipiplerke, blåstrupe og lappspurv. Boltiten er også en vanlig fugl, men kan være vanskelig å finne, spesielt fra begynnelsen av juli og utover sommeren da det er slutt på hunnenes spillaktivitet. Et godt tips kan være å lete på de høyereliggende og forblåste nutene, da arten ser ut til å trives best der. Også fjellerka er en ganske tallrik art. Den begynner hekkingen tidlig, og har gjerne unger på vingene allerede midtsommers. Gråtrosten er også svært vanlig, og plasserer gjerne reiret på bakken i disse treløse områdene, mens rødvingetrosten helst holder til der det er litt mer vier- og annet kratt. Alle disse artene finnes for eksempel langs bomveien inn til Tinnhølen. Andre spurvefugler som hekker på vidda er fossekall, linerle, løvsanger, sivspurv og gråsisik, mens snøspurven er knyttet til de mest golde og høytliggende områdene med sen snøsmelting.

I gode smågnagerår er fjellvåken rimelig vanlig, og jordugle og myrhauk kan påtreffes en sjelden gang. I høyereliggende landskap forekommer dessuten fjelljoen regelmessig, men uten å være en vanlig art. Snøugla, som i forrige århundre hekket regelmessig i gode smågnagerår fram til 1974 (opp til minst 12 par), har nå helt forsvunnet som hekkefugl. Enkelte individer blir likevel fremdeles observert en gang i blant. Andre rovfugler som finnes i et lite antall er jaktfalk og dvergfalk.

Av vadefugler er dobbeltbekkasinen relativt vanlig, og flere leikplasser er kjent. Arten er lettest å finne på litt tørrere myrer enn enkeltbekkasinen som også er vanlig her, der den gjerne sitter skjult blant vierkratt. Temmincksnipa og sandloen er to andre vadere som ikke er sjeldne, men som har en flekkvis forekomst og dermed ikke alltid er lette å finne. Strendene langs de større vannene er gode plasser å lete etter disse artene. Som boltiten foretrekker fjæreplytten de mer høytliggende områdene, og er som de fleste andre artene lettest å lokalisere under parbindingen tidlig på sommeren da fuglene gjerne opptrer i surrende spillflukt. Rødstilken er dessuten også et vanlig syn på myrene, om ikke akkurat tallrik, mens småspoven og svømmesnipa er mer sjeldne arter.

Ved de større vannene er fiskemåka nærmest en karakterart, og streifer av og til rundt i fjellet i større flokker som slår seg ned ved smeltevannssig der fuglene spiser inseketer. Noen ytterst få tranepar hekker dessuten i området, men fuglene er sky og bør ikke forstyrres i hekketiden. Av endene er det sjøorre, toppand, bergand og krikkand som er de vanligste, men også svartand og noen ytterst få havellepar hekker. Storlommen finnes dessuten hekkende i enkelte vann, men matsøkende individer kan sees også utenfor hekkeplassene.

Om sommeren kan en ofte oppleve at arter som normalt forekommer i lavlandet her til lands dukker opp på Hardangervidda. Eksempler på slike arter som tidligere har blitt sett er fiskeørn, korsnebb, dvergmåke, skogsnipe, tundrasnipe, polarsnipe og tundralo. En tur på et par dager midtsommers bør kunne resultere i minst 30 arter.

På Hardangervidda finnes det dessuten en rik fjellflora som er verdt å ta en titt på. Av pattedyr er reinsdyr, rødrev, og røyskatt rimelig vanlige, med lemen og fjellrotte i store mengder enkelte år. Fjellreven, som tidligere hadde en fast ynglebestand på vidda, er i våre dager nesten helt forsvunnet.


Fjellerke
Fjellerke Eremophila alpestris
Juni 2002. Foto: Frode Falkenberg
Snøugle
Snøugle Nyctea scandiaca
September 2000. Foto: Ingvar Måge
Fjelljo
Fjelljo Stercorarius longicaudus
Juni 2002. Foto: Frode Falkenberg
Snøugle
Blåstrupe Luscinia svecica
Juni 2004. Foto: Julian Bell

Ornitologisk aktivitet
Hardangervidda har de siste tiårene stort sett blitt besøkt av ornitologer fra begynnelsen av juli og utover. Lokalitetene langs riksveien, veien inn til Tinnhølen og turistløypene er nok de områdene flest folk besøker nå til dags. Det er likevel ikke dermed sagt at dette er det beste utgansgpunktet for en vellykket fugletur. Spennende arter kan oppleves mange steder på vidda, og det "betaler seg" som regel å gå litt utenfor allfarvei og på andre tidspunkter enn de mest besøkte.

Beste tid på året
Sommeren er naturlig nok den beste tiden på året å besøke Hardangervidda hvis en er ute etter å se flest mulig av de fuglene som finnes der. Fra slutten av mai til midten av august kan anbefales, men det er ingen tvil om at en vil få flest og best fugleopplevelser hvis en tør våge seg ut på en ekspedisjon før snøen slipper helt taket tidlig om våren (d.v.s. fra slutten av mai til slutten av juni). Vær imidlertid oppmerksom på at dette kan kreve bruk av ski eller annet passende fottøy. Bare et fåtall arter overvintrer på Hardangervidda (eks. li- og fjellrype, jaktfalk og ravn).

Tilgjengelighet og overnatting
Området nåes lettest med privatbil via riksvei 7, enten fra Eidfjord eller Haugastøl. Buss trafikkerer denne strekningen om sommeren, men ikke før etter 1. juli. Drosje fra Eidfjord eller Haugastøl er et alternativ, men dette er dyrt (ca. kr. 750,- fra Eidfjord til Dyranut sommeren 2001). Også veien inn til Tinnhølen åpner for trafikk 1. juli. Dette er en bomvei, men kjøring er tillatt mot avgift.

Det finnes flere turisthytter i området, for eksempel Dyranut ved riksveien (fjellstue og DNT-hytte), Bjoreidalshytta, Trondsbu ved Tinnhølen og DNTs hytte på Sandhaug. Et godt utganspunkt for dagsturer er også hytteutleie ved Liset, ikke langt fra Vøringsfossen.

For å få mest mulig ut av en fugletur når du endelig har kommet deg opp på selve Hardangervidda anbefales for øvrig overnatting i telt og utstrakt transport ved hjelp av egne bein.

Hardangervidda huser mange attraktive høyfjellsarter. Både fuglene og andre deler av høyfjellsnaturen er imidlertid sårbare for menneskelig aktivitet. Husk derfor:
1. Ikke forstyrr fuglene og andre dyr mer enn nødvendig
2. Ta hensyn til vernebestemmelsene innenfor naturreservatet i Bjoreidalen og de andre verneområdene
3. Kast ikke søppel i terrenget

Skrevet av Terje Lislevand 15.01.2002 (Oppdatert 31.07.2009)


www.fuglar.no © Norsk Ornitologisk Forening avd. Hordaland